I forrige uke var jeg på Hennie Onstad kunstsenter og så utstillingen om Marina Abramovic.
Abramovic er en performancekunstner som gjennom 50 år har brukt sin egen kropp som lerret, og gjennom smerte, risiko og utholdenhet satt seg selv i scene for å sette følelsene i gang hos publikum. Deler av det hun har gjort er ganske ekstremt (som å skjære seg selv til blods) andre deler er bare fint (som én til én meditasjon med publikum, med øye-kontakt). Denne utstillingen ga et større bilde, og ga sammenheng med hennes liv – det ble en sterk opplevelse. Jeg dro derfra og var helt utslitt, måtte rett hjem og reike en time.
Hvorfor det? Hva var det som ble så sterkt?
Handlingene hun utførte i flere av performansene kan isolert sett kvalifisere til en merkelapp som gal, selvsentrert og ekshibisjonistisk – de tankene har sneiet innom når jeg har sett deler av hennes arbeider tidligere. Nå ble det hele satt i en større sammenheng og viste en større helhet. Frem steg en utrolig modig kvinne, en kvinne som utforsker trossystemer og sannheter ved å eksponere en naken sannhet (på flere måter). Hun er tilsynelatende grenseløs, benytter dyp meditasjon, og forskjellige metoder for renselse som er brukt i flere tradisjoner, både anerkjente og mer okkulte – Oi som det traff i solar plexus! Jeg gikk inn i en kjempeprosess om ‘å eksponere seg’ – Det var som jeg måtte kjenne på alle (kvinner?) som har blitt fordømt, straffet og regnet som gale. Mine, og samfunnets trossystemer om hva som er riktig og hva som er galt … og hva er galskap? Det er forskjellige svar i forskjellige tider, og i forskjellige samfunn.
Kunsten å leve, skjer hele tiden – der vi er bevissthetsmessig.
At en utstilling setter i gang prosesser på den måten gjør enormt inntrykk, det er kunst.
Kan det også være healing?
Gjennom hele livet kommer vi i ulike situasjoner vi må forholde oss til.
Om vi er bevisst i vårt møte med det eller ikke, er individuelt – møte det gjør vi uansett. Bevissthet vokser frem i møte med situasjoner og følelser.
Det kan være en god terapiform å møte det gjennom kunst, der vi kan bearbeide det vi møter i oss selv. Likevel er det noe mer, for energiene endres også i noe som er et større bilde. Vi mennesker henger sammen på flere måter enn vi kanskje er vant til å tenke; ved å dele hjelper vi hverandre å fordøye/bære/forløse det vi deler. Vi deler sorger, og vi deler gleder. Når jeg prosesserer et tema gjennom meg, så hjelper jeg alle som har det temaet. Som at vi bærer det sammen. Ganske kult egentlig!
Jeg kan gi et annet eksempel: Utøya-filmen som går på kino nå. Poppe har laget filmen på en måte som er helt rå. Jeg kjenner flere av ungdommene som spilte i den filmen, og jeg har fått se det som skjedde på nært hold. Han konstruere alt så virkelig som mulig – med den største respekt. Ved å gjøre filmen i én tagning, flere dager på rad, fikk han ungdommene til å leve seg helt inn i det som skjedde. De kjørte hele scenarioet med alt det innebar, og det som energetisk da skjedde, var at hver av disse ungdommene tok på seg litt av oppgaven med ‘å bære’ det de overlevende faktisk har vært gjennom. Vi som ser filmen hjelper dem med å prosessere det vi ser gjennom våre følelser. Vi blir rett og slett flere som bærer opplevelsen. Healing virker fordi vi dypest sett er én.
Alt ved mennesket er frekvens. Kroppens celler utstråler målbare elektromagnetiske frekvenser. Reiki er ‘frekvensmedisin’; trekkes dit vi trenger det mest (der det er størst avstand mellom frekvensen vi holder og vårt ‘sanne selv’), møter oss med den vibrasjonen vi holder og heiser oss opp mot vårt høyeste/reneste potensiale. Det er Reiki sin natur.
Hvert Reiki symbol er en ‘frekvensnøkkel’ vi kan bruke bevisst – det lærer vi på Reiki 2.
Kommentarer