Det er mer enn 25 år siden jeg leste boken med denne tittelen, skrevet av Elisabeth Kübler-Ross. Temaet har jeg vært opptatt av enda lenger; livet her på jorden, døden, alle livene vi har levet (både her og andre steder), livet mellom livene og livet på andre måter – overgangene og sammenhengene … Kanskje fordi jeg ser noen av disse sammenhengene? Husker noen av livene og en del av den dype kunnskapen? Kjenner igjen og ser sjeler, både som lever her på jorden nå og av og til de som ikke gjør det … Alt henger på et vis sammen, i et multidimensjonalt stort bilde som vi er en del av – det fascinerer meg, og jeg deler noen av mine observasjoner som et tankefrø. Om det resonnerer med deg er det fint, og kan kanskje være nyttig. Om ikke ber jeg deg om å glemme hele greia, da er det ikke ment for deg.
Vi har alle helt egne avtaler for vår inntreden til livet, livet vi lever, og vår utgang fra livet. Det er mange måter å gjøre det på. Jeg ser det som at vi er festet til selve livet og den fysiske kroppen med millioner av tynne lysende tråder. På vei inn til livet fester vi flere og flere tråder til den fysiske kroppen. På vei ut av livet gir vi slipp på disse trådene. Vi kan slippe alle trådene med én gang, eller vi kan slippe litt av gangen – noen kan bruke lang tid. Det avhenger av så mye, alle gjør det på sin måte. Noen er festet til det fysiske livet med flere, og noen med færre tråder – Trådene er forskjellige også, mer og mindre lysende og tynnere eller tykkere. De tynnere kan floke seg og lage krøll. Noen tråder er veldig elastiske, noen fastere, og det er dynamisk; for vi skaper forskjellige tråder gjennom livet vi lever. Det blir forskjellig kvalitet på trådene etterhvert som vi lever livet; det spiller en rolle hvordan vi disponerer ego og fri vilje i samklang med våre dypere kvaliteter i alle livets fasetter.
Sjelen og kroppen har et nært samarbeid gjennom livet vi lever, og sjelen kan gå inn og ut av kroppen på flere måter. Det er dype instinkter i oss mennesker i forbindelse med overlevelse, fødsel og død.
Alle som har sett døden i hvitøyet kan kjenne at det er viktig, de fleste opplever at alt annet blir uvesentlig. Etterpå skjer det ofte en dyp endring i den som har hatt den opplevelsen – de fleste som har stått på dødens terskel berøres av det.
I forbindelse med passeringen av denne terskelen er det et forløp sjelen følger før den er fri på ‘den andre siden’. Vi gjennomgår livet vårt, og det skjer energetisk gjennom chakra-systemet. Livet fordøyes gjennom chakra-systemet, og alt er knyttet inn etter tema. Etterhvert som chakraene er klarert, stiger de opp til det øverste chakraet som tar dem alle opp i seg. Det er som en egen evaluering og opprydningsprosess, der vi gjør oss ferdige med det som har vært for å kunne gå videre. Det er ikke vanskelig å tenke seg at dette er lettere å gjøre om man har levet et liv med gode verdier. Jeg ser to tykke strenger som er tvunnet sammen; ærlighet og kjærlighet – Vårt forhold til det spirituelle og det hellige i livet spiller en rolle. Det vi tror og praktiserer møter oss når vi skal videre. Det spiller ingen rolle akkurat hva vi tror, det er ganske nøytralt.
Om vi alltid forsøker å leve det gode og ærlige går mye av seg selv.
Jeg har fulgt mange sjeler til terskelen mellom livene, der er det en portal. Som regel reiser vi ‘rett opp’, og her blir vi alltid møtt. På den måten trenger aldri den jeg følger å være alene, og jeg trenger heller ikke å krysse terskelen. Hvordan portalen ser ut varierer, jeg tenker at det bestemmes ut i fra hvilket tro-system den som skal over har levd.
Noen tror ikke, eller er ‘lost’, da hender det at jeg lager portalen for dem med mitt eget tro-system – slik kan jeg også løfte over sjeler som ‘henger’, de har gått seg bort og trenger hjelp.
Om det er en tro om at det ikke at noe mer etter dette livet, møter vi det; et stort ingenting. Det kan oppleves som en ørken om natten; både stor, kjølig og mørk – om vi løfter blikket kan vi se flere leirbål i horisonten. Ved hvert bål var det gode veivisere, og den som blir fulgt må gjøre et valg. Da er det en liten mulighet for å komme på avveie, og det kan føles skummelt … Når vi har etablert en ro i en tro i livet kan vi møtes i den, det er lettere for oss å følge med når vi møtes av noe kjent og godt. For meg er det et stort tankefrø.
For litt siden døde pappa, en hedersmann som i store deler av sitt yrkesaktive liv jobbet på klingen av liv og død som brannsjef, slukkeleder og røykdykker. Den siste uken han levet gikk han ut og inn av jordisk bevissthet. Jeg tenker han jobbet med overgangen i dette store bildet vi mennesker er en del av, og han viklet seg ut av livet slik vi skal – like ordentlig som alt han gjorde her på jorden. På mandagen før han døde åpne han øynene og sa: ‘det blir vannveien’. Og vi tenkte at det passer jo bra, for han elsket sjøen. Det vanskeligste for ham var nok å reise fra mamma, de har vært sammen siden hun var 17 og har sterke bånd.
Jeg så stor aktivitet på det jeg kaller ‘den andre siden’; filmen jeg så var i gjennomskinnelig hvitt og de var mange som hadde det travelt og gjorde i stand; de dekket bord, rullet ut løpere og hang opp girlandere. Det var masse kjærlighet for pappa, og det ble forberedt til stort gjestebud.
Onsdag kveld kom skipet seilende, et fantastisk stort og gyllent skip, han gikk om bord, akkompagnert av blinkende blålys. Jeg opplevde det som en æres parade. Da han gikk opp landgangen sendte han ut tre klare lysende bånd; et til hver av mine brødre og meg – han gav oss sine jordiske kvaliteter. Så viste han meg at ‘du skal hedre din far og din mor’ betyr at vi skal leve de kvalitetene han gav oss i så høy frekvens vi til en hver tid klarer – vi kommer til å gjøre vårt beste.
Jeg elsker Reiki som verktøy, både til å fordøye og forstå – men kanskje mest av alt til å stå i det livet til en hver tid gir.
Reiki kan være som en bro til mysteriene i livet, og hvordan disse mysteriene gir seg til kjenne for oss – Særlig Reiki 2 er en nyttig verktøykasse å ha med seg. Sjekk kursoversikt for mer info.
Kommentarer