Kjære Reiki venn,

Jeg har fått en valp, hun heter Lucy og er 8 uker. Hele familien krabber nå rundt på gulvet og er forelsket, hun er heeeelt skjønn – og det er flaks for henne!

Jeg hadde helt glemt (eller fortrengt) intensiteten ved å ha valp – få til viktige koblinger, som at det er ute det er lurt å gjøre fra seg, at det er lekene det skal bites i (ikke alt annet) … at det er helt ok å sove alene. Det er litt uvant å stå opp 04.30 med en henrykt, sulten og opplagt liten krabat – men jeg har gjort det før, både med barna og Shanti, det ER verdt det (… særlig når man kan tenke tilbake på det =) men hvor er de hormonene som hjalp meg da barna var små? Jeg argumenterer for at de skal aktiviseres når man får valp også! Heldigvis kan jeg Reike, og valpen slukner som et lite lys i fotenden av sengen når ‘vi’ gjør det =)

En valp gir mange fine møter, alle forstår at det er en baby, både dyr og mennesker blir som oftest milde, forsiktige og ømme i møtet med dette nye livet – det er fascinerende!

Det er en viktig påminnelse også, dette nye; at vi alle må introduseres til verden i små porsjoner. Jeg har hatt en skikkelig aha-opplevelse på det, lærerikt å se hvor mye vi har stappet inn i timeplanen! Hvor utrolig effektive vi liker å være, og hvor mange krav vi stiller til oss selv på alle nivåer. Livet justerer oss på den ene eller den andre måten; både barn og valp er utmerkede læremestre som tvinger oss til å gi slipp i alt vi tror er viktig, som ikke egentlig er det, vi møter motstand: ting tar den tiden det tar, og blir det for mye går det i ball…. på den ene eller andre måten.

Lucy hadde ikke vært ute før hun kom til meg, så det er en viktig prioritering å gjøre henne trygg i naturen. Den første turen på utsiden av hagegjerdet hadde hun på innsiden av min jakke. Jeg kjenner hvordan det er, når alt på en måte skal siles gjennom cellene. Vi stoppet hver 10. meter for at hun skulle få fordøye alt hun så og kjente; vi pustet det, og lot det skylle gjennom. Slik stoppet den intense skjelvingen gjennom kroppen hennes. Vi traff noen mennesker på veien, og da vi kom til den første benken i skogen satte vi oss der. Da hadde vi brukt 40 minutter på en tur som vanligvis tar 5 minutter.

Vi er sansevesener, men gir vi oss selv tid til å kjenne etter? Jo mer vi lesser på oss selv av oppgaver, opplevelser og inntrykk, jo mindre plass blir det til kontakt med det fine sanseapparatet vi også er. I den verden vi lever er det høyt krav til effektivitet, og mange av de naturlige pausene vi hadde før, er tatt fra oss i denne effektiviseringen. Å slappe av, er for mange å se en serie, eller skrolle på Insta eller Face. Vi lurer oss selv om vi tror det er å gjøre ingenting! Øynene mater hjernen med inntrykk, skjermaktivitet er ikke å gjøre ingenting! Vi ser at forekomsten av unge mennesker med Alzheimer og forskjellige stressrelaterte lidelser øker, hva kan vi gjøre med det? Jeg tror jo at det er viktigere enn noen gang med verktøy som Reiki, yoga og andre meditasjonsmetoder – hva tror du?